Min farmor kom fra gård. En helt alminnelig gård, ikke noen stor gård, men ikke liten heller. Det hvete og byggåkre, kuer og høns, og en gris eller to. De visste ikke hva Bellona, Greenpeace, eller natur og ungdom var – kanskje 4H, høyst. For å gjødsle åkeren brukte de det som var igjen av årets kornhøst, : halm og strå som ble kuttet opp i småbiter og blandet med hønsemøkk, og kumøkk. Alle skyller gikk seff i grisen, og annet enn grønnsåpe pluss noen såperester var det igrunnen ikke råd til å bruke, så kjemiske utslipp, var det fint lite av. Vekselbruk (dvs. å så noe annet enn korn et år innimellom) Var helt vanlig for at ikke jorda skulle bli utarmet. Dette var ikke “økologi” Det kan vel heller kalles ressursbesparing – som i “økonomi”. Min farmor brukte disse prinsippene hele sitt liv – Hadde selvfølgelig kjøkkenhage – på alvor! Alt vi spiste av grønnsaker kom derfra, sommer som vinter. Vi plukka sopp og bær hver høst – på alvor! Ikke så gøy alltid, men bra bruk av naturressurser. (Ble en jævel til å plukke tyttebær, forøvrig…) Strikkegensere som ble for små, ble rekt opp og strikka nye sokker av. Poenget mitt er: Gjenbruk behøver ikke bare være en teoretisk tanke – Det å venne seg til et minimalt forbruk, er noe enhver i fattigere land og i fattigere tider har og hadde en alminnelig praksis på, som fremtidens verden har ekstremt bruk for. Og da snakker jeg ikke om minimalt (sult og nød) for de mange, og velstandsvelting for de få. Det gå an å dele vettu.